Even er sjefen i huset!

Snart er sønnen min Even 1 år og han skal starte i barnehage i morra. Mye har skjedd det siste året og det føles faktisk ut som at jeg har levd et helt liv. Kanskje det er derfor det føles ut som at tida har gått fort?!

Opplevelsene og øyeblikkene har vært mange. Det er så herlig og digg å være mamma. Har ikke ord som kan beskrive hvordan det føles å kunne følge utviklingen til sønnen min. Det har gått fra den første blikkontakten på fødestue, det første smilet, første krabbinga til de første rampestrekene.

Vi har en hund som heter Terje som kan best beskrives som ekstremt glad. Even og Terje leker godt sammen, heldigvis. For et par måneder siden lærte pappaen Even å knurre (med et smil) til Terje for å kommunisere med hunden. Det tok ikke lang tid før Even skjønte at dette kunne brukes i andre settinger også. Jeg kommer hjem fra jobb en dag og Even prøver som vanlig å åpne skaper og skuffer for å inspisere og kaste ting på golvet. Jeg sier til Even at han ikke skal gjøre det, og han knurrer tilbake.... Jeg måtte så klart le og da er vi jo igang. Hver eneste gang jeg skulle si nei heller ikke gjør det, så ble jeg knurret til...

Even har lært seg å peke og kommanderer oss til å gi han ting eller løfte han opp til lysbrytere/dørklinker/microen eller lignende. Vi gjør jo ikke som han sier hele tida og da kniper han øynene sammen mens han later som han griner, for så å gløtte litt på øya for å se om det hjalp....

Den siste tiden har han fått det for seg å løfte seg opp på knærne for så å hoppe med øya igjen og lissom gråte for å få vilja si. Minner meg om unger som legger seg ned i butikken og hamrer løs med bein og armer mens de skriker for å få godteri.

Vi har et skap på kjøkkenet hvor vi oppbevarer tyggebein og annet snop til bikkja. Dette vet Even godt og det er akkurat som han lukter de gangene vi har glemt å sette på låsen. Da er han kjapt inne i skapet og henter et bein til bikkja som bikkja så klart blir veldig glad for... Her om dagen fant Even en liten hundesjokolade også som han raskt puttet i sin egen munn. Han har aldri smakt godteri før, men hundesjokolade var visst veldig godt for han smattet og lagde "nam nam" lyder....

Even blir mer og mer mobil for hver dag som går. Han går ikke for egen maskin ennå, men tar seg gjerne en runde med gåtralla eller annet som kan skyves. Klatre i trappa har han gjort en stund, mens vi er sammen med han. I det siste har han prøvd å klatre opp i sofaen, på bordet, i hyller, på gåtralle, ja alt han kan. I dag mens jeg snudde meg i tre sekunder for å fylle på vann på flaska hans så hadde han klart å klatre opp ved peisen. Han var jo så klart meget stolt, og vi får mer å passe på...

Det er veldig morsomt å kaste ting og leker ned trappe gjennom trappegrinda. Da kan han gjerne krabbe fra den ene enden av stua for å hente ting for så å krabbe målbevist et tilbake til trappa for å heve ned. Dette har vært helt ufarlig egentlig, men nå klarer han større ting. Nå klarer han på et vis å skyve en liten mopp over der...

Å være førstgangsmor handler jo om at alt er første gangen. Selv om jeg ikke hadde tenkt på det før jeg ble mamma så kan babyer trasse og være "rampete". Det er jo en del av utviklingen og deres måte å snakke på. Nå er jeg jo nok litt subjektiv, men jeg syns at Even er verdens nydeligste unge. Han smelter i hvert fall mitt hjerte når jeg får et smil, en kos eller han sier mamma. Utrolig hva han kan få meg til å gjøre for han da, og det har han skjønt.... Han er husets sjef! :)